Innen samferdsel burde man tenke

av Olav Næss, Bergen



Hvis du skulle dra på tur med inntil 20 kg, ville du da like å måtte bruke en håndkjerre for inntil 300 kg? Og måtte holde deg til bakkefrie kjerreveier i stedet for å gå fritt i skog og fjell med ryggsekk? Enkeltpersoner har for sterk bevissthet om korrekt vektdimensjonering til å akseptere et slikt diktat. Det kommer gjerne spydige kommentarer til matpakkekjøreren med en femseters personbil, og til ham med en SUV som er dobbelt så tung.



I liten og stor skala

Hvis man derimot ser på jernbanesystemer til mange milliarder kroner, er bevissthetsnivået langt lavere. Om man der skulle finne på å tenke over vektdimensjoneringen, ser man at jernbane og jernbane er to helt forskjellige ting.

En 25-meters jernbanevogn kan være for over 100 tonn gods, eller for 6-8 tonn passasjerer. De jernbanestrekningene som nå skal bygges for lyntog, er for disse lette passasjerene.

Når forholdet mellom det lette og det tunge er kanskje 1:15, skulle man tro at det ble skjelnet mellom lettbaner og tungbaner, men tungbaneprinsippet blir brukt overalt – uten at forenklingen konsekvensutredes eller debatteres.



Lett og tungt

Tungbaner må gå på utplanert bakkegrunn, og de danner da en barriere. Lettbaner, derimot, kan gå "i overetasjen" over en uberørt natur eller andre av bakkenivåets aktiviteter/strukturer (som veier og veibroer). Man kan nok si at tungbanene, sammenliknet med lettbanene, gir 100 ganger større naturrasering og barrieredannelse, samt tilsvarende større problemer med snøfonner, ras, skred og flom. Lettbaner (som er rullestolvennlige) kan gå gjennom byer uten at ett eneste hus må rives, og uten at noen gate eller vei må sperres. Og likevel kan de kjøre førerløst i høye hastigheter. Norge kunne ha fått en kystbane.



Tankeløsheten

Hvorfor legger den rådende jernbaneekspertisen i all stillhet til grunn at tungbaneteknologien skal benyttes for fremtidens lyntog? Er det av frykt for at deres tungbanekompetanse skal bli utdatert og irrelevant?

Politikerne burde nå bli klar over at tungbaneekspertene er inhabile for valg av baneteknologi. Samferdselsdepartementet har faktisk ikke noe jernbaneverk å støtte seg til, bare et tungbaneverk. Politikerne er altså tvunget eller villige til å bevilge endel hundre milliarder kroner til nye jernbaner helt i blinde.



Korrupsjon?

Hvis en politiker hadde bevilget seg selv noen millioner kroner, ville det ha blitt betraktet som korrupsjon. Men en politiker kan fritt bevilge seg selv en vernet arbeidsplass – vernet mot ubehagelige teknologivurderinger. Slik kan politikerne gi hverandre et teknofritt miljø, hvor teknoløsheten er like obligatorisk som pudderparykken var i 1700-tallets salonger. Og journalister med mer sosiale ambisjoner enn kritisk sans følger de samme uskrevne reglene.

Når man så ignorerer teknisk argumentasjon som denne, er det klart at personlig seriøsitets-image image settes høyere enn milliardverdiene og samfunnsutviklingen som står på spill.

Når politikere kan få bevilge seg selv slike vernede arbeidsplasser, er det langt mer skadelig for samfunnet enn om de hadde bevilget seg noen millioner kroner, og Riksrevisjonen burde ha slått ned på dette.



Lyntogets havari

Det norske lyntoget har – økonomisk sett – havarert. Og da har man ikke tatt ødeleggelsene og forstyrrelsene av miljøet med i regnskapet. Men det er bare tungbaneplanene som har havarert. Man vet ikke hvordan prislappen ville ha blitt med en korrekt vektdimensjonering, men miljøkonsekvensene ville ha blitt kraftig redusert.

Hva så med politikerne som likevel vil bevilge de mange milliardene – og miljøbelastningene? Kan en slik tankeløshet aksepteres – selv om Riksrevisjonen ikke får tak i disse forholdene?