Ormus



Bannlyst fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk



Ormus er en spesiell grunnstoffvariant, definert som den ikke-påvisbare form av transisjonsmetallene. [1]

Det vil si: grunnstoffer som ikke kan påvises med den spektrografiske metode som benyttes i den vestlige verden, men som kan påvises med den tilsvarende metoden slik den utføres i Russland (med lange brenntider).

Stoffet betegnes også som ORME, som står for Orbitally Re-arranged Monoatomic Elements, eller som m-state-stoff. ORME var den opprinnelige termen, valgt av David Hudson, som først publiserte en beskrivelse av dette stoffet. Men i oktober 1997 vedtok omtrent 70 av hans tilhengere ved konsensus å bruke termen ormus, da diatomære molekyler ble anslått som like sannsynlige som monoatomære. Dette førte også til en omfortolkning av m-state: I stedet for den vanlige fortolkningen monoatomær, ble det sagt at "m" også kunne stå for "microcluster", "manna" eller til og med "magisk".[2]

Ormus-varianten av grunnstoffene kan betegnes som m-gull, m-rhodium, etc..

Ormus-begrepet er ikke alment akseptert av fysikere, da de gjerne ignorerer forskjellen mellom vestlige og russiske analysemetoder, men David Hudson har fått patent på noen ormus-relaterte prosesser.[3]

Innhold

Historie

I midten av 70-årene sendte David Hudson, en bomullsdyrker i Phoenix, Arizona, inn en jordprøve til analyse, og ble fortalt at den inneholdt jern, silisium og aluminium. Men noen av jordens egenskaper stemte ikke overens med analyseresultatet:[4]

Hudson fikk etterhvert fjernet det som var av jern, silisium og aluminium, og sendte så de resterende 98 % til analyse. Han ble fortalt av kjemikeren (en Ph.d. fra Cornell University) at intet grunnstoff kunne påvises. Andre tester ble prøvd: røntgendiffraksjon, røntgenfluorisens, skanning-tunneleringsmikroskopi, atomabsorpsjonsanalyse i grafittovn, emisjonsspektroskopi og tilogmed nøytronaktiveringsanalyse. Fremdeles kunne intet grunnstoff påvises. Derfor betegnes disse merkelige grunnstoffene som ikke-påvisbare.

Den viktigste analysemetoden var spektroskopi med likestrøm-lysbue: Prøven ble plassert på en lysbue-elektrode, og lysbuen brant i 15 sekunder. Dette ble betraktet som tilstrekkelig for å brenne opp hva som helst, slik at stoffets spektrum kunne studeres og grunnstoffene identifiseres. Da det mystiske grå krystallinske pulveret nektet å gløde, engasjerte Hudson an analysespesialist som kunne bruke den analysemetoden som var foreskrevet av Sovjets Vitenskapsakademi: Brenn prøven i 300 sekunder i stedet for 15.[1] Etter 90 sekunders brenning, begynte noen edle metaller å vise sine spektra, i rekkefølge etter kokepunktene: palladium etter 90 sekunder, platina etter 110, rhodium etter 140-150, iridium etter 190, og tilslutt osmium etter 220.[5]

I et annet eksperiment ble jordprøven brent i 65 sekunder, og det gjenværende pulveret sendt til den avanserte nøytronaktiveringsanalysen. Ingen edle metaller ble påvist. Hudson betalte da fire kjemikere for å arbeide i 7 år, og tilslutt utviklet de en kvalitativ og kvantitativ separasjonsmetode for grunnstoffer. Noen ganger var det kjent at de edle metallene var bundet til klor, og hver gang prøven ble analysert, ble bare klor påvist. Dette var svært forvirrende, da klor ikke skulle være et pulver, men en gass.

Diverse andre merkelige egenskaper ble oppdaget:

David Hudson - som brukte mer enn fem millioner dollar på ormus - fant ved spektroskopisk analyse følgende mengder edle metaller i ett tonn jord:[13]

Grunnstoff

Palladium

Platina

Osmium

Ruthenium

Iridium

Rhodium

Mengde i kg.

.17-.23

.34-.37

4.3

5.7

17

34

De samme mengdene ble senere isolert gjennom analytisk kjemi.

De beste konvensjonelle forekomstene av disse platinagruppemetallene er funnet i de dype gruvene i Sørafrika, med omlag 10 gram/tonn.

Fil:Meissner Crop.jpg

En superleder viser Meissner-effekten.

Hva er Ormus?

Ved veiing av ormus fant man så fluktuerende verdier at fysikere som hørte om dette, bare kunne få mening i det ved å sammenligne med hvordan Meissner-effekten forstyrret veiing av et superledende stoff. Denne konsekvensen av Meissner-effekten kunne (popularisert) beskrives slik: Magnetiske feltlinjer som går gjennom det superledende stoffet, blir låst fast i forhold til stoffet. Dette kan få et lett stoff til å bevege seg på en ganske rotete måte hvis det ytre magnetfeltet endrer seg - selv om det bare er jordmagnetismen det dreier seg om. Men denne spesielle effekten kan bare observeres i S-ormus, den sterkeste varianten.

Mangelen på både kjemisk reaktivitet og spektrallinjer (som skyldes at elektroner hopper mellom forskjellige energinivåer) pekte i samme retning: Ingen valenselektroner var tilgjengelig - ikke engang den moderate reaktivitet man finner i edelgassene. Dette tydet på at elektronene var bundet opp i Cooper-par, og den manglende reaktiviteten ville gjøre stoffet monoatomært - også betegnet som å være i m-tilstanden. Dette ville ha vært tilfellet hvis atomnummeret var et partall, men var det et oddetall, måtte to atomer gå sammen for å oppnå full Cooper-parring, og stoffet ville være diatomært. Forøvrig var atomene i spinn-tilstanden, med elektronene nærmere atomkjernen.[14] Graden av Cooper-parring kan variere, og er fullstendig bare i S-ormus.

Hvorvidt ormus-stoffer kan brukes som praktiske superledere, avhenger av om dette løse pulveret kan omdannes til tråder, stenger e.l., slik at strømmer kan gå anvendelige distanser.

Når ormus-pulver varmes opp - til 1160 °C for gull - omdannes det til en glasslignende masse, og denne kan knuses som glass.[15]

Egenvektene for ormus-pulverne er omkring 2,5 - omtrent 8 ganger mindre tett enn de vanlige metalliske formene.[16]

Ormus i naturen

I denne tabellen over naturlig forekommende transisjonsmetaller, er de kjente ormus-grunnstoffene oppført med fete typer: (Pek for å se fullstendige navn)

Gruppe

3 (III B)

4 (IV B)

5 (V B)

6 (VI B)

7 (VII B)

8 (VIII B)

9 (VIII B)

10 (VIII B)

11 (I B)

12 (II B)

Periode 4

Sc 21

Ti 22

V 23

Cr 24

Mn 25

Fe 26

Co 27

Ni 28

Cu 29

Zn 30

Periode 5

Y 39

Zr 40

Nb 41

Mo 42

Tc 43

Ru 44

Rh 45

Pd 46

Ag 47

Cd 48

Periode 6

Lu 71

Hf 72

Ta 73

W 74

Re 75

Os 76

Ir 77

Pt 78

Au 79

Hg 80

[17]

Hudson tok patent på fremstillingen av de første 11, men ikke Hg - kvikksølv.[18]

Rabbien i Phoenix, Arizona, fortalte Hudson: "Ja, vi kjenner til det hvite gullpulveret, jødene gjør det, men såvidt vi vet har ingen klart å lage det siden ødeleggelsen av det første tempelet."[19] Blant ormus-tilhengere er det vanlig å mene at manna i 2. Mosebok var ormus. Dette er ganske spekulativt, men det stemmer bra med ormus-læren å forslå at Moses, som hadde dyp innsikt i egyptisk viten, kunne gjøre gullkalven ikke bare spiselig, men et verdifullt kosttilskudd for den påkrevde religiøse nivåhevingen, ved å omdanne den til m-gull.

Det finnes diverse metoder for å ekstrahere ormus fra naturlige kilder.[20] Havsalt er en viktig kilde.[21] Magnetfellen er en anordning som konsentrerer fra vann noe som visstnok skal være en ormus-oppløsning. Den virker ved at vann renner forbi en magnet som, formodentlig gjennon Meissner-effekten, blokkerer for ormus-komponenten, slik at denne kan samles opp i konsentrert form. Dette ormus-vannet har et noe oljeaktig preg når det føles med fingrene, noe som er karakteristisk for rhodium ormus.[22]

Ormus-stoffer er også funnet i diverse slag mat.[23]

To av ormus-variantene synes å være spesielt verdifulle for helsen:[24]

Aloe Vera er en viktig kilde for disse to. Acemannan er et ekstrakt fra denne planten, og inneholder 90% m-rhodium ifølge en analyse Hudson fikk utført. Også m-gull (ofte kalt hvitt gull) og andre ormus-varianter er populære, og følgelig markedsført av diverse leverandører.[25] De betraktes som verdifulle hjelpemidler av mange som praktiserer åndelig alkymi, yoga, meditasjon etc..[26]

Det finnes et betydelig erfaringsgrunnlag for å behandle syke dyr ved hjelp av ormus, men disse behandlingsformene er av helsemyndighetene ikke akseptert for mennesker.[27]

Ormus synes også å stimulere planters vekst.[28][29][30]

Vitenskapelig status

Ormus er foreløpig ikke blitt en gren innen fysikken. Men emnet kan ikke betegnes som en pseudovitenskap, da det er definert ut fra konvensjonelle fysiske tester. Problemet er at testprosedyren dreier seg om en kombinasjon av russiske og vestlige spektroskopiske praksiser, slik at emnet blir gjenstand for kulturelle barrierer og fordommer. Emnet kan også betraktes som en praktisk teknikk, utviklet av en bonde som trengte kunnskapen for å forstå hva som skjedde i hans jordsmonn. Han hadde brukt mer enn fem millioner dollar på analytiske undersøkelser, men forskerne forventet åpenbart at han også skulle betale de engasjerte forskerne for å skrive rapporter for forskningstidsskriftene. Hans egne rapporter er ukonvensjonelle: Han fortalte om sine funn i 25 foredrag - i byer i USA, pluss i Vancouver. Avskrifter og videoopptak eksisterer fra endel av disse foredragene, så man kunne formulere det slik: Prosjektlederen har diktert undersøkelsesrapporter. Da regulær forskning (inkludert uavhengige kontrollforsøk) ikke er utført ennå, bør ormusutforskningen betraktes som en protovitenskap.

Referanser

  1. ^ S. I. Ginzburg et al, “Analytical Chemistry of the Platinum Metals”, overs. W. Kaner, red. P. Shelnitz, New York, 1975

Informasjonskilder (på engelsk)

SubtleEnergies er det viktigste nettstedet for ormusinformasjon

Hudsons foredrag - Presentations - er den mest autoritative kilden, men ganske rotete og med endel gjentakelser

J. Pendergast: Superfluid Modelling of Atomic Nuclei

Yahoo har en diskusjonsgruppe om ormus


English version of this article: Ormus matter.