Til startsiden

Hyperloop i Norge?


av Olav Næss

Januar 2021



Merkelig nok har transport-konseptet Hyperloop (fra Elon Musk) vakt stor oppmerksomhet i norske teknologikretser, med flere planer om å bygge slike baner i Norge. Dette tyder på at teknologi-entusiasmen er langt større enn fornuften. Det avsløres nå at forståelsen for menneskets natur og behov (samt økonomiske realiteter og Norges natur) er temmelig miserabel.

Hyperloop-toget kjører i et rundt rør som er nesten lufttomt. Rørets tverrsnitt er ikke stort større enn togets. I de publiserte bildene ser man svært varierende tverrsnitt. På enkelte bilder er det som i en buss eller et konvensjonelt tog. På andre bilder – som filmen fra den første testkjøringen – er det så trangt at passasjerene ikke kan forlate setene.

Her ser vi et tydelig eksempel på et viktig moment som ofte ignoreres i transportvisjoner: At mennesker stadigvekk får behov for å gå på WC. Konstruktører og forretningsfolk er nok teknokrater med indre bilder av friske og ryddige voksne personer som sitter i ro en halvtime, men i virkelighetens verden finnes barnefamilier, berusete, inkontinente... Da må toget ha en langsgående korridor, og kabinbredden må være godt over to meter.

Inne i hyperloop-røret får man ingen utsikt. Både turister og fastboende vil nok frabe seg en slik isolasjon fra omverdenen. Ser vi teknokratenes sneversyn igjen?

Hyperloop er et konsept for transport mellom storbyer, blant annet fordi det trenges vakumsluser for passasjene som må passere en vakumsone når de skal på og av. Dermed kan dette transportkonseptet ikke nedskaleres for lav befolkningstetthet. Altså: Ingen stasjoner i mindre byer, og enda et banenett med utstråling fra Oslo.

Hvis man skal kjøre i over 1000 km/t, tillates svært lite rørkrumning, så det blir svært vanskelig å plassere banen i norsk terreng og bebyggelse.

Når man ikke kan gå i røret utenfor toget – og kanskje ikke kan gå gjennom toget – blir det svært vanskelig å evakuere passasjerene i tilfelle havari.

Og nå kommer vi til det virkelig store problemet: eksplosjonsfølsomheten. Når det utenfor toget er vakum og liten avstand til røret, vil selv en ganske liten terrorbombe føre til at passasjerene mister luften før noen sikringsmekanisme rekker å reagere. Hvis toget eller røret blir tilstrekkelig skadet, kan man få en kjedereaksjon av metalloppriving. Selv en gjenstand som faller/gjenglemmes i røret, kan føre til en slik katastrofe. Og etter en katastrofe kan det i det trange røret (med få åpninger og noen meter ned til bakken) bli svært vanskelig å komme til med maskineriet for evakuering, redding og rydding.

Dermed vil Hyperloop kreve en sikkerhetskontroll som bare delvis kan reduser farene. Denne banen vil arve hele sikkerhetshysteriet fra luftfarten. Sikkerhetskontrollen vil gi forsinkelser som kanskje spiser opp den tidsbesparelsen som farten skulle gi. Og så kommer irritasjonene med kroppsvisitering og bagasjerestriksjoner. Selv om passasjerene skulle finne seg i dette, er det bare de store byene som kan påkoste seg et slikt sikkerhetsregime, og da med langt færre avganger.



Å skynde seg langsomt

Lettbanen, en hengebane som jeg beskriver i andre artikler, vil for de fleste formål være et langt bedre alternativ. Varianter av den kan brukes som bybane i begge ender av en lang banestrekning. Dermed får man en sømløs totalreise som i praksis vil kunne gi en kortere total reisetid – blant annet fordi farene i forbindelse med terrorbomber er langt mindre – som for oppholdsrom – slik at sikkerhetskontrollen blir overflødig.

Lettbanen får en bedre interaksjon med andre transportformer – og med stasjonære virksomheter – hvis den har utskiftbare kabiner. Noen kabintyper kan bli nyttige boliger, hytter, servicekontorer, sykestuer, verksteder o.a. under stillstand.

Begge banetypene bæres av stolper, men Hyperloop-røret er nok for monstrøst til at man vil ha det over gater og veier. På hvert stoppested vil Hyperloop kreve en bygning med luftsluseanlegg (og sikkerhetskontrollen), mens en hengebane med heis klarer seg uten stasjonsanlegg.

Hengebanen gir fin utsikt for passasjerene, og ved at den kan pendle utover i svingene, vil passasjerene slippe sjenerende sidekrefter når hastigheten ikke er tilpasset dosseringen.

Et norsk ordtak sier at «Ingen har det så travelt som en død laks». Også den døde laksen vil kunne nyte godt av banekabinenes evne til å gå helt inn på både produksjonsanleggene og mottakernes områder. Endel konvensjonelle jernbaner er blitt nedlagt grunnet for lave passasjertall. Altså: Banetypen kan ikke skaleres nedover. Også Hyperloop vil ha en slik manglende skalerbarhet, mens små lettbanevogner vil kunne fungere som når enkeltpersoner tar heisen.

Det gamle jernbanesystemet ble anlagt i Norge uten bevissthet om Norges spesielle transportbehov. Nå er det fare for at denne feilen blir gjentatt med Hyperloop.