Til startsiden

Infrastrukturer for både pandemier og komfortable liv

av Olav Næss

Juni-august 2020

I disse koronatider stopper persontransport og diverse andre samfunnsfunksjoner opp grunnet fundamentale mangler i den eksisterende infrastrukturen.

Da er det to typer infrastruktur som må vurderes: den ytre og den indre.

Den ytre infrastrukturen er bygninger, transportmidler, energiforsyning og alt det andre som menneskene trenger i sitt nærmiljø.

Den indre infrastrukturen er menneskenes helsetilstand. Samspillet mellom disse to infrastrukturene ble meget tydelig under pandemier, og folkehelsens behov for isolering burde man i høyere grad ivareta ved utformingen av den ytre infrastrukturen.

Avstengninger av omgivelsenes ressurser indikerer at ressursene gir farlig høy folketetthet, og da er det behov for alternativer med mindre tetthet og muligheter for omplassering. Men alternativene må naturligvis være nyttige også under normale, sykdomsfrie omstendigheter, og lav folketetthet gir vanligvis bedre komfort.

Som vi etterhvert skal få se, er det viktig for samfunnets infrastrukturer at vi/politikerne kan prioritere rasjonelt, og kan gjennomskue diverse autoriteters streben etter å blokkere for den nytenkning som truer deres status og forretningsvirksomhet.



Den ytre infrastrukturen

Den gamle kampen mot omgivelsene må nå erstattes av en kamp for miljøet. Men denne kampen føres nå med den ene hånden i lommen. Saken er at den personlige seriøsiteten og jobb-bekvemmeligheten til de mange teknofobe byråkrater og politikere prioriteres høyere enn miljøvernet.

Dette er litt av et paradoks - når heroisk forsakelse - med transportformer som sykling og gange - er mantraet i grønne kretser. Den ødeleggende bekvemmeligheten - hånden i lommen - er: At man skal slippe å vurdere nye og alternative teknologier. Dette medfører at den konvensjonelle miljøfiendlige tungbanen blir hyllet av de mange sløve i grønne kretser, mens fornuftige alternativer - som lettbanen - blir ignorert. Her er de såkalte miljøvernerne helt på linje med teknofobe konservative.

Nå burde tenkende mennesker irritere seg over mangelen på alternative teknologier - spesielt innen transport og plassutnyttelse.

Her kommer noen teknologiforslag som sikter mot:

Man tenker vanligvis at det er en motsetning mellom de to første hensynene, men erstatter man kompakt tyngde med luftig letthet, får man både i pose og sekk. De gamle løsningenes kompakte folkemasser har gitt gode forhold for virus o.l.

For fritidsboliger er vi vant med å tenke tungt og tradisjonelt.

Det er for dumt (og miljøtruende) at familiene skal ha hytter som er hus med grunnmur, fast eiendom, veiforbindelse etc. Et brukbart alternativ er bobilen, som gir en helt annen frihet, men er liten (6-10 meter lang), forholdsvis dyr og krevende å bruke.

Her trenges et kompromiss: en jernbanevogn med modullengder som 24, 12, 8, 6, 4, 3 og 2 meter. I de store kan det være garasje med bil. Slike vogner (egentlig enkle kabiner) kunne så utplasseres diverse steder på fjellet, ved sjøen, ved/i byer...

De korteste modulene (med personbilkupe) har redusert bredde, slik at de kan settes inn i en jernbanevogn, langsmed en korridor som føret til WC, kiosk/serveringssted... (Se bilde nedenfor)

Personbilene gir nok under epidemier en verdifull familieisolasjon under korte turer, men så kommer en problematisk overgang for overnattingene.

Det robuste og bekvemme samfunnet trenger et bredt spektrum av passasjerkabiner, fra personbilstørrelse til jernbanevognstørrelse. Hvis disse kan forflyttes med ulike samarbeidende transportformer, fra dør til dør (eller terrengposisjon), kan de bli meget nyttige som transportmiddel, bolig, hytte, servicekontor, ambulanse, sykestue o.a.

Det viktigste delsystemet i et slikt transportsystem vil være jernbanen, blant annet fordi denne har et godt potensiale for hurtig og automatisert forflytning av passasjerkabiner.

Problemet er at jernbanen er innestengt i en tungbanerolle for over 100 tonn i en vogn, mens transport av mennesker krever under tiendedelen. Tungbanen blir uøkonomisk ved den lave passasjertetthet som kreves både under epidemier og for å holde et godt transporttilbud i grisgrendte strøk. Det er ikke mange steder i Norge man kan benytte konvensjonell jernbane. Den er temmelig ubrukelig i det kuperte utkant-Norge. Og den er dårlig egnet for å utplassere kabiner, som helst bør gripes i overkant under omplassering.

Nytenkning om jernbaner er blokkert av en av diverse paradoksale prioriteringer som skal nevnes i denne artikkelen: Den høyeste prioriteten er nå at jernbaneekspertene skal få fortsette å regjere – uten å bli utfordret av ny teknologi som gjør deres ekspertise utdatert og overflødig.

Tenkende mennesker burde irritere seg over at jernbanen må danne en barriere bortover et utplanert bakkeplan når togene istedet kan gå på undersiden av en stålbjelke endel meter over et uforstyrret bakkeplan. (Men tenkende mennesker har lite innflytelse over samfunnsutviklingen.)

I et slikt hengebanesystem kan kabiner for hytter, boliger, sykestuer og temporære servicekontorer forflyttes automatisk og fra et sidespor fires ned på ønsket sted. Der får de strøm fra banen, og beholdere for vann og kloakk skiftes ut automatisk ovenfra. Da burde barn kunne transporteres til og fra skole/barnehage – uten voksen eskorte. Og de kunne alene kunne bli med familiens hytte ut til feriestedet (til oversiden av påskesnøen).

Slike kabiner kan bli meget fleksible boliger eller hytter. Hvis fremmedarbeidere og pendlere bor slik, kan boligen stå ved arbeidsplassen eller på hjemstedet, og beboerne er hele tiden i karantene. Hvis kabiner brukes som eldrebolig, kan de plasseres mot korridoren i et pleiehjem, eller hos slektninger.

Kabiner kan brukes som sykestuer, og da blir ikke antall sykehus og deres plassering så viktig.

Hvis kabiner kan veksle mellom å inngå i forskjellige transportformer (jernbane, veitransport, båt, fly, luftskip, taubane...), får man både bekvemmelighet og pandemi-isolasjon. Bekvemmeligheten består først og fremst i at passasjerene slipper å flytte seg og sine eiendeler over i andre kabiner ved bytte av transportform.

En hyttekabin (jernbanevogn) kan settes ned - gjerne på en lekter - som da blir en husbåt. (Styrehuset kan erstattes med fjernkontroll)



Små passasjerkabiner (som kan ha batteripakker) kan plasseres i en bil (leid/eid) - eller ved korridoren i en jernbanevogn

Lettbanevogner med porter i endene kan fungere som bilferger (med ladestasjon).

Fly og tog blir ganske ubrukelige under epidemier fordi passasjene pakkes tett sammen, så en alvorlig pandemi kan bety døden for et flyselskap som baserer seg på konvensjonelle fly. (F.eks. Norwegian)

Men også i normale tider har slik konvensjonell transport diverse ulemper.

Fly av konvensjonell type er trange, energikrevende, bråkete, eksplosjonsfølsomme og kan ikke fly langsomt. Derfor kreves flyplasser (med store støysoner) utenfor byene, og passasjerene kaster bort mye tid på å reise til og fra flyplassene, for så å gjennomgå en irriterende sikkerhetskontroll.

Flyene er fartsmaskiner som kverker flyselskapene økonomisk når de blir påtvunget en periode med stillstand, og denne stillstanden kommer som en følge av trengselen i disse maskinene. Når flyselskapenes eksistens trues under en pandemi, burde de være motivert for å vurdere alternative teknologier.

For korte reiser (innen Sørnorge) kommer det snart elektriske fly. Disse kan ha mange små motorer som kan dreies opp til loddrett stilling. Dermed kan flyene lande og ta av loddrett sentralt i byene - kanskje med flyplasser over busstasjoner og jernbanestasjoner. (Noen burde fortelle Avinor om dette, slik at de slutter å kreve en ekstra rullebane på Gardermoen – begrunnet med ekstratrafikk med elektriske fly.)

Disse flyene flyr lavere og langsommere, og de kan dessuten om nødvendig stoppe opp i luften. Da vil terrorbomber ikke få flyet til å rives fra hverandre og falle ned. Dermed slipper man den tidkrevende og brysomme sikkerhetskontrollen.

Tenkende mennesker burde kunne vurdere luftskip uten å bli forstyrret av gamle fordommer om hydrogenbranner etc. I luftskipene er det lugarer og store salonger som tillater både 1- og 2-metersregler. Luftskip kan også bære kabiner - offentlige eller private, og gjerne langsmed en korridor - slik lettbaner kan.

I et luftskip har passasjerene god plass. Dette er en av flere salonger. (Disse bildene tok jeg i Zeppelinermuseet i Friedrichshafen, Tyskland)



Moderne luftskip med elektromotorer kan være kledd med tynne solpaneler. (Og de står ikke askefast.) Da får man en moderne, miljøvennlig flyerstatning. Det vil nok gå endel langsommere, men man slipper å kaste bort passasjerenes tid og humør på en stressende sikkerhetskontroll (som skyldes eksplosjonsfølsomheten).

Siden luftskip kan lande nær hverandre ved en plattform omtrent hvor som helst, blir overganger mellom kort- og langdistansereiser endel raskere og enklere. Men folk må endre holdning til feriereiser: Man hopper ikke til den andre siden av kloden, men bruker noen dager på å være underveis. Lange reiser skjer kanskje etappevis, med noen opphold i og ved Europa.

Politikerne burde nå begynne å tenke igjennom hvilken infrastruktur landet trenger, for private investorer har jo nå lært at man må investere i eiendommer.



Den indre infrastrukturen: Folkehelsen

Også kampen for folkehelsen utkjempes med den ene hånden i lommen. Det er nemlig ikke pasientenes helse som har høyest prioritet, men legemiddelindustriens inntekter.

De som er i direkte kontakt med pasientene – som legene og sykepleierne – er nok innstilt på å hjelpe pasientene, men dette endrer lite på de økonomiske realitetene, da hjelperne er underlagt regler om hvilke metoder som kan benyttes. Og disse reglene er skrevet av helsebyråkrater og politikere som er hjernevasket/forført av legemiddelindustrien.

Da må man kunne si at Norge er et temmelig korrupt land.

At det er inntektene som prioriteres, er spesielt tydelig innen kreftbehandlingen. Der kan man gjerne fremsette og teste hypotesen: For at en behandlingsmåte skal bli godkjent, må den generere høye inntekter for en liten, veldefinert gruppe som har stor makt. De godkjente behandlingsmåtene er cellegift, strålingsterapi og kirurgi, og dette bekrefter hypotesen. Nå kommer også genterapi – helt etter oppskriften. Men elektromedisin, samt ikke-patenterbare medisiner, følger ikke oppskriften for pengestrømmen, så dette må bannlyses.

Det kreves at anbefalte behandlinger skal ha dokumentert effekt. De prominente kreftbehandlingene - og diverse andre lukrative behandlinger - har vel egentlig en ganske tvilsom effekt. Diverse alternative behandlinger har udokumentert effekt simpelthen fordi de ikke er lukrative nok til å kunne betale for den dyre dokumentasjonen.

Det kreves nok mye biologisk og medisinsk innsikt for å vurdere fagfeltets aktører og deres løsningsforslag, men det er en annen grunnleggende analyse som først må utføres, og under vurderingen av løsningene må man ha i mente denne analysens grunnleggende spørsmål: Hvor mye penger (og makt) har de ulike aktørene, og hvor mye prøver de å innkassere?

Legemiddelindustrien - "Big Pharma" - baserer seg på patentering av medisiner, og kan da ha mye høye priser. De får makt til å definere skolemedisinen, og kan i stor grad styre legene, forskerne og politikerne. De andre aktørene betegnes gjerne som de "alternative", med diverse alternative teorier og metoder. Selvfølgelig er mange av disse tvilsomme, men når det advares mot alternativ medisin generelt, blir det som om en nasjonalist advarer mot å reise utenlands grunnet forholdene i land som Afghanistan og Somalia. Man bør da spørre seg om vedkommende arbeider i norsk reiselivsnæring.

Travle leger registrerer holdningene i sitt fagmiljø og presenterer dem som sannheten - uten å tenke på at industriens medisinske konsulenter er eksperter på å manipulere både disse holdningene og "medisin"-studiet.

(En slik holdningsmanipulasjon gjør at folk sultefores på vitaminer og mineraler - slik at medisinsalget holdes oppe.) Da burde statens forskning være rettet mot å kompensere for denne skjevheten og undersøke alternative metoder. Politikerne har behov for å være seriøse, og dermed formidler de industriens syn på Korona (COVID-19): Etter 12-18 måneder kommer det en vaksine. "Vær redd til vi vaksinerer deg". Og denne prosessen, med denne forsinkelsen, blir gjentatt for hver virusmutasjon eller ny epidemi. De nedennevnte alternative behandlingene, derimot, trenger ikke nyutvikling og tilpassing når det kommer nye epidemier.

Det er et tankekors at pandemien startet i Wuhan, en pionerby innen utbyggingen av 5G-kommunikasjon - som innebærer et storstilt eksperiment med at befolkningen kontinuerlig utsettes for radiobølger langt oppe i GigaHertz-området.

Min Wikipedia-artikkel om Robert Becker refererte opprinnelig denne forskerens analyse av det moderne samfunns omfattende elektromagnetiske forurensing. (Denne versjonen har jeg her.) Men denne delen av artikkelen ble fjernet av skeptiske redaktører som fulgte industriens dogme om at kroppen kan strålingsskades bare av ioniserende stråling og vevsoppvarming.

Det er en viktig menneskelig kvalitet at man kan vurdere en hypotese over lang tid, men debatten om en mulig sammenheng mellom 5G og korona bærer preg av at sløve argumenter for en sammenheng får kritikere til å hurtig slå over i angrepsholdning mot en sammenheng.

Det er usannsynlig at pandemien skyldes resistens-svekking forårsaket av 5G, da det er lite 5G i Frankrike og Italia. (5G-utbyggingen)

En mer plausibel hypotese er at 5G-strålingen gir øket virusmutering. I så fall kan det komme en COVID-19-lignende pandemi hvert år.

Hvis vi hadde levd i et rasjonelt samfunn - hvor pasientenes helbredelsesbehov ble prioritert høyere enn legemiddelindustriens inntjening - hadde viruslaboratoriene i løpet av få dager offentliggjort tallserien med frekvenser for elektromedisinsk dreping av ny virus. Folk hadde selvfølgelig tidligere kjøpt det nødvendige rifing-utstyret på bl.a. Elkjøp, og etter en hurtig nedlasting var de klar for virusdreping i skrantende kropper. (Jeg fant frekvenslisten for Wuhan-viruset i PC-programmet for rifingutstyret jeg kjøpte fra uprofitterende spooky2-mall.com) Neste virusmutasjon eller pandemi krever da bare at at man endrer noen parametre i PC-programmet. Men vaksineindustrien lurer oss til å akseptere ett år med en ny vaksineutvikling.

En manns erfaring med behandling av egen kreft: Curing Cancers - My Experience With Spooky2.

Denne rifing-metoden ble utviklet av R. R. Rife og testet/demonstrert av ham i 1934: 16 av 16 "håpløse" kreftpasienter ble da helbredet på fire måneder - les boken The Cancer Cure that Worked (Barry Lynes). (Denne boken, liksom de andre jeg nevner, kan leses/nedlastes på Scribd.com.) Er det noen stueren (kommersiell) metode som gir så gode resultater? Men rifingen ga ikke profitt til de mektige menn, så pionerenes virksomhet ble kverket.

Å se at forskningspolitikken fremdeles er underlagt denne avgjørelsen, og at forskere/leger lar seg styre av medisinselgere og sløve kolleger, avgir ikke akkurat respekt blant oss fritenkere. Et rasjonelt styrt forskningsmiljø ville ha testet et så sensasjonelt forskningsresultat i stedet for å bare fortrenge det.

Det klages over at enkelte aktører prøver å sko seg på krisen. Alle burde vite hvem som har monopol på å sko seg! (Apotekene, f.eks., krever nå i august 2020 kr. 48 for en engangs-ansiktsmaske.)

En artikkel om dette av Joseph Mercola: COVID Treatment Scam — How Big Pharma Will Fleece You.

Ortomolekylær medisin er en strategi for å bedre folks helse – å forhindre og helbrede sykdommer – gjennom optimal ernæring. Denne innebærer hva man ofte kaller megadoser av visse vitaminer, spesielt vitaminene B3 (Niacin), C, D3 og E, samt (Lugols) jod og kolloidalt sølv.

Jod er åpenbart en trussel mot legemiddelindustrien, for det legges opp til at folk ikke skal få i seg mer enn 0,15 mg om gangen/dagen, og tabletter med 1 mg får man visst ikke kjøpt i Europa. Men gjennomsnittsjapaneren får i seg (fra sjømat) omtrent 15 mg – og lever flere år lenger enn oss i Norden. Når det gjelder beskyttelse mot radioaktive utslipp, sprekker legemiddelindustriens kontroll, for da skal man ta tabletter med 130 mg. For 100 år siden var dette en vanlig behandlingsdose, men så fikk industrien innført sulteforingspolitikken som forhindrer befolkningen fra å være velernært i utgangspunktet.

For C-vitaminer har man et liknende forhold. Helsemyndighetene sier vi trenger høyst 100-200 milligram for dagen: «5 for dagen». Men en langt høyere autoritet er uenig: Noen geiter som veier like mye som mennesker. De produserer 13 g ascorbinsyre (vitamin C) per døgn, og inntil 100 g hvis helsen virkelig er truet. Normalproduksjonen tilsvarer «flere hundre for dagen». De ortomolekylære medisinerne følger slike naturlige autoriteter – og behandlingserfaringer.

Pioneren innen sykdomsbehandling med vitamin C var Frederick R. Klenner – siden 1940-årene. (Kort artikkel)

Nettsteder for ortomolekylær medisin: orthomolecular.org og doctoryourself.com (med mange referanser til hvordan Korona kan bekjempes med vitamin C).


Dette diagrammet viser for diverse sykdommer hvor mye D-vitamin man må ha i blodet for at helbredelsen skal bli moderat/stor (fargefeltets venstre/høyre ende). Den offisielle sulteforingspolitikken innebærer at bare den offisielle mangelsykdommen skal bekjempes, altså en grenseverdi ved 20 ng/ml. En prioritering av folkehelsen fremfor medisinsalget skulle tilsi en grenseverdi på over 60 – med 15-20 000 ie/dag - slik at man unngår alle mangelsykdommene.

Diagrammet er fra dette D-vitaminseminaret av Christian Carroll. De aktuelle vitaminmengdene får man ikke gjennom mat og soling, men man trenger tablettstørrelser som man vanskelig får kjøpt i Norge. (Det nok mye enklere å være muskelbygger enn å leve ortomolekylært sunt.)

Mange sykdommer burde nok klassifiseres som (vitamin)mangelsykdommer, men en slik tenkning er det grundig blokkert for, da den truer både medisinselgernes inntekter og legenes ekspertiser. Selv om kosttilskudd vanskelig kan skilles fra ortomolekylær egenmedisinering, burde legene komme på banen, slik at doseringen kan modereres for at resistens mot sykdommen kan få utvikle seg. Først da er den indre infrastrukturen i orden.

Les oversiktsboken Orthomolecular Medicine for Everyone - Megavitamin Therapeutics for Families and Physicians (Abram Hoffer & Andrew W. Saul) Dessuten om vitamin C: Primal Panacea (Thomas Levy) og Vitamin D3 (& K2): The Miraculous Results of Extremely High Doses of Vitamin D3 (Jeff Bowles)

Mark Sircus er en amerikansk (tradisjons)lege med en metodikk som er en variant av ortomolekylær medisin. Han bruker helst ikke de kommersielle patentmedisinene, men enkle hjelpemidler/medisiner som natriumbikarbonat (natron), jod, magnesium, CO2 og hydrogen, samt alkaliniserende kosthold. På hans nettsted drsircus.com bør man velge artikkel-startsiden Medical Articles, og så velge ønsket hjelpemiddel i kolonnen MEDICINALS. Deretter må man være innstilt på å hoppe tilbake til eldre artikler for å finne en passende introduksjonsartikkel.

Mark Sircus har artikler om ganske profittfri (selv)behandling av Korona: Free Medicine For the Coronavirus, Treating Coronavirus with Natural Medicine, Doctors Most Recommended Treatments for Coronavirus Infections, Medical Gas Coronavirus Therapy, ICU Doctors Know Best, CO2 Treatments for Coronavirus.

De siste artiklene fremhever at koronapasientene (og mange andre pasienter) trenger CO2 for å få oksygenet overført fra blodet til mottakende vev. (Bohr-effekten) Hvis de ikke får dette tilført under behandlingen, må de selv sørge for å øke CO2-konsentrasjonen ved å puste lite – Buteyko-metoden. Se artikkelen The Buteyko Method. (Og evt. boken Amazing DIY Device "Breathing Retraining Manual" (Artour Rakhimov))

Noen andre bøker som bør leses: Coronavirus - What you need to know and what you can do Now to protect yourself and your family (Andrew W. Saul, Damien Downing & Thomas Levy)

How To Survive In A World Without Antibiotics (Keith Scott-Mumby)

Reawaken your Second Immune System (Al Sears)

The Youth Factor Protocol (Al Sears)



Koronatiltakene har vært en bitter og farlig medisin for endel samfunn med svekket infrastruktur – spesielt i land med andre helseproblemer og en svak økonomi. Derfor må man styrke samfunnets infrastruktur med midler som de nevnte.

Den frie tanke – og skepsis til autoritetene - er en viktig del av samfunnets infrastruktur.